Staten, ved Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK), eier i dag alt som er levert gjennom nødnettkontrakten. Leveranse av utstyr til 110-sentralene og radioterminaler, i tillegg til selve nødnettet (radionettet), er unikt for det norske nødnettprosjektet. De fleste andre land har valgt å bygge ut sine nødnett separat, og la nødetatene selv initiere og anskaffe brukerutstyret. Den norske tilnærmingen er, slik det følger av Prop. 100 S (2010-2011) om fullføring av utbygging og drift av Nødnett i hele Fastlands-Norge, for å sikre enhetlige løsninger og legge til rette for samvirke mellom nødetatene gjennom en koordinert og samtidig anskaffelse og innføring.

En utfordring i sikringen av fremtidige enhetlige løsninger er at politi, brann- og redningsvesen og den akuttmedisinske helsetjeneste skiller seg fra hverandre med hensyn til organisering. Politiet (112) er statlig i sin helhet, brann- og redningsvesenene og nødmeldingssentralene for brann (110) er kommunale i sin helhet, helsetjenesten (113, akuttmottak og legevakter) er både statlig og kommunal.

DSB mener at den foretrukne modellen vil være en nødmeldingstjeneste for brann der staten tar ansvaret for driften av tjenesten, i tillegg til utstyret og opplæringen. En slik modell vil gi en landsdekkende tjeneste der befolkningen sikres et likeartet tilbud uavhengig av geografi og kommunal økonomi. Modellen legger til rette for samlokalisering, eventuelt felles nødmeldingssentraler, med politi og helse. Brannfaglig kunnskap på nødalarmeringssentralene er nødvendig, uavhengig av statlig eller kommunalt eierskap til utstyr og drift.

>> Rapport om fremtidig eierskap, forvaltning, drift og finansiering av nødnettutstyret til de kommunale og interkommunale 110-sentralene (pdf)