Brannsjefen

Mine to små søstre har nettopp lagt seg. Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei Lekestue med Vibeke Sæther og Geir Børresen, men bare det å se på en sort-hvit TV er moro nok. I morgen skal jeg på kino for aller første gang. Flåklypa Grand Prix er visstnok blitt stuerent i Indremisjonen, og jeg gleder meg vilt.

Ja, vi er midt på syttitallet. Midt i familieidyllen, og vi skal snart på et husmøte med kort åpning og lang andakt. Kvelden går sikkert med, for det er mange som har fått et ord som de må dele. Vi små skal lytte, sitte pent og spise halvskiver med gulost og halve druer. Mobil og mac har ingen av oss hørt om. Det røykes pipe inne med den største selvfølge, og mamma steller hjemme.

Plutselig piper det. Det piper. Intenst. Det piper ofte, men vi blir aldri vant til det. En sliten brannsjef, pappa og kommuneingeniør med kinnskjegg og slengbukser våkner brått av middagshvilen i dagligstua. Han rister på hodet og sikter i halvsøvne mot støvlene som står klare i gangen.

Vi sier ingenting, men alle tenker det samme. Hvor brenner det nå? Det er det første som brannsjefen tenker på også, når han løper ut av døra.  Brenner det hos noen jeg kjenner, skal vi kjøre griser i trillebår igjen. Kommer alle seg ut? Er resten av mannskapet i nærheten?

Jeg løper ned trappa til onkel i 1. etasje, og vi legger oss på hjul med en blanding av nysgjerrighet og spenning som nesten bare Festus i Kruttrøyk kunne gitt oss på den tida. Den gamle corollaeen har høyt turtall,  og vi skimter min fars røde cortina på to hjul i svingen mot brannstasjonen.

Hvor brenner det? Det er det vi snakker om. Hva står det på tavla på brannstasjonen.

Onkel parkerer litt på avstand, men denne dagen er det en merkelig ro over alt. Ingen sirener eller halvkledde mannfolk som kaster seg inn i røde brannbiler. De smiler og de røyker. Jeg sniker meg inn i stasjonen og de fleste brannmennene er allerede på vei hjem. Pappa, brannsjefen forteller at damene på telefonsentralen har meldt om at det ryker litt for mye fra pipa til Berkasen, en av de gamle originalene i Storgata.

- Skal vi ta det du og jeg? Pappa ser på meg.

En stolt Ørjegutt stiger inn  i bilen. En klassisk brannbil av merke Willys. Jeg hilser høyt til alle vi møter og er med på min første ordentlige uttrykning. Vi ringer på døra til Berkasen, og røyken siver ut av dørsprekken i det gamle huset.

- Jeg har ikke sendt bud på dere. Er det damene på sentralen som har sladra igjen?  Sånn har det bestandig vært, sier Berkasen, og rister på hodet.

Berkasen roa seg, og vi fikk ordna det til slutt.  Med et smil om munnen tok vi på oss hver vår hjelm og kjørte brannbilen tilbake til stasjonen. De siste meterne med blålysa på.

……og når det brenner neste gang er det heldigvis ingen som vet.